Ta vare på dem du er glad i
16 okt 2011 Legg igjen en kommentar
Man hører og leser det stadig vekk; ta vare på dem du er glad i, og la dem vite at du er glad i dem. Plutselig er de nemlig borte for alltid, og da er det for sent. Det verserer kjede”brev” og statuser som oppfordrer til å kopiere og videreformidle teksten. Hvis man ikke tar seg tid til å kopiere og lime inn, er man ufølsom og har ikke tid til det som er viktig i livet. Nå skal det sies at jeg kunne laget et eget innlegg bare om disse såkalte tankevekkerne man skal poste for å vise at man bryr seg, men det tar jeg en annen gang.
I dag hadde en barndomsvenn av meg, Omar, blitt 24 år, hvis han fortsatt hadde vært i live. 15. juli omkom han i en bilulykke; kjørte utfor ei kai pga et illebefinnende under kjøringen. 11 uker senere omkom lillebroren hans i en båtulykke. Familien min har kjent familien hans siden før vi barna kom til verden, og den familien er en herlig gjeng. Siden Omar var nærmest meg i alder, var det logisk nok ham jeg var mest på bølgelengde med av dem. Den tiden vi gikk på skolen sammen, satt vi ofte og pratet på skolebussen, eller i friminuttene. Etter ungdomsskolen ble kontakten sporadisk, det kunne gå alt fra et år til en uke mellom hver gang jeg så ham. Men praten gikk like lett og ledig likevel, og vi stilte opp for hverandre så sant det stod i vår makt. Det er noe jeg liker best ved vennskapet vi hadde; vi måtte ikke snakkes hver dag for å unngå å skli fra hverandre, kjemien og hyggen i hverandres selskap var der likevel.
Kanskje det er nettopp dette som gjør at jeg tok ham litt for gitt, på en måte. Jeg tok det ikke så tungt at det gikk lang tid mellom hver gang jeg så ham. Vi er(var) jo unge med hele livet foran oss, vi hadde god tid på oss til å vedlikeholde kontakten. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for det nå.
Men samtidig visste han hvor stor pris jeg satte på ham og vennskapet vi hadde, det fortalte jeg ham. Og jeg savner ham. Selv om kontakten var sporadisk, var jeg veldig glad i ham. Jeg var på graven hans for første gang i dag, med en gravlykt og en blomsterbukett. Gratulerer med dagen.
Et annet vennskap jeg setter stor pris på, er vennskapet med Cile. Hun flyttet til nabolaget for … Noen år siden. Hun begynte i 6. klasse, og det er fire år mellom oss, så da begynte jeg i 10. klasse. Oi, da er det faktisk 10 år siden! I år er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Jøss, tida går! I alle fall, hun ble egentlig veninne med søstern, men jeg fikk god kontakt med noen av hennes veninner på den tiden, så Cile ble etter hvert min veninne også. Cile heter forresten Cecilie sånn egentlig. Men lillebroren hennes klarte ikke si det da han var liten, så han sa Cile i stedet. Så begynte blant annet jeg å kalle henne det samme, og siden har flere og flere sagt det.
Kontakten ble sporadisk her også med årene, videregående skole, jobb og kjærester har det med å kreve mer tid enn ungdomsskolen gjør. At hun flyttet til Stavanger for rundt tre år siden hjalp heller ikke. Men det merkes ikke når vi prater, omtrent. Og vi følger med på hverandres blogg og Facebook-profil, så vi får med oss det meste likevel. Vi har pratet om løst og tungt, overfladisk og dypt, smått og stort. Jeg vet at hun hjelper meg så sant hun kan. På samme måte vet hun at det er bare å si fra, så hjelper jeg så langt jeg klarer.
For en tid siden malte hun et bilde til meg, med tekst på. “You are beautiful, no matter what they say …”, står det. Der jeg bodde før, hang det ved siden av dataen, da så jeg det ofte. Det hjalp å ta en titt på bildet innimellom, det minnet meg på at hun er glad i meg som den jeg er. Det minnet meg også på at jeg ikke måtte tenke så negativt om meg selv, som jeg tenderer til å gjøre. Da jeg flyttet, først inn til Glenn-Eirik, og så inn i huset vi kjøpte sammen, ble det liggende i en eske en stund. Nå tenkte jeg at det var på tide å få det opp på veggen igjen, denne gangen i en enkel, men fin ramme. Som tenkt, så gjort.
Dette er nok blitt en klisjé, men jeg kan skrive det likevel: Ta vare på dem du er glad i. La dem få vite at du er glad i dem for den de er, og ikke ta for gitt at dere har god tid. Det at noen omkommer i ulykker kan virke som bare sånt man leser om i avisene, men plutselig er det noen du kjenner. Det vet man aldri på forhånd.
